Veldig spesielt at kjæresten til koop sender et anonymt brev. Det skulle tatt seg ut om kjæresten til bomber eller meg skulle gjort det samme.
Bergen var fantastisk. Litt dårlig stemning da ikke Helge Jordal møtte opp. Bomber så på dette som høydepunktet på turen, men smilet var ikke lenger unna enn at det fort kom på plass igjen.
Koop spanderte, han holdt husrom, han lagde mat, han ga oss penger. Ja, han gjorde vel i grunnen alt man kan forvente av en vert. Bomber og Tonna strålte i kapp med sola. Sjeldent eller aldri har vel Bomber vært mer fornøyd enn da en av de innfødte, i de sene nattetimer, spurte om han ville følge henne hjem. bomber takket selvfølgelig nei. Han var på tur med kompiser.
Vi startet en klubb. En klubb som var større enn alt annet. Tror det var koop som kom med de velvalgte ord: Evig og tro til Dovre faller. Vi sverget nå hvertfall troskap til klubben. Bomber var veldig på skåling. Tror Koop og jeg var litt mer avmålte der.
Tid for hjemreise. Alle var fornøyd så langt. Alt hadde gått etter planen. På vei til taxi som skulle ta oss hjem våget tonna seg fram med et spørsmål: Kan vi komme tilbake neste helg, Koop. Koop kvitterer raskt og kort: Nei. Litt nøling... Jeg kommer jo på alle styremøtene i Krsand. Det får holde. Se her, jeg betaler taxien. Og du sjåfør kan få hundre kroner. Hva! Skal sjåføren få penger, og ikke vi. Her har han kastet tusenlapper etter oss hele helgen, og når vi nå reiser; ingenting. Bomber og jeg ser på hverandre. Vi tenker det samme. Er han virkelig så lei av oss?
Kristiansand. Vel hjemme i løvebyen, dette navnet som Knut Hamsun ga byen etter å ha gått rundt her time etter time, mottok vi en tekstmelding. Kort og konsis. Takk for en suppehelg. Javel! Koop er tydeligvis lei av oss. Vi får ta det til etterretning og ligge lavt helt fram til neste helg. Da overrasker vi ham med et styremøte i Krsand. Da blir han sikkert glad.
Bergen var fantastisk. Litt dårlig stemning da ikke Helge Jordal møtte opp. Bomber så på dette som høydepunktet på turen, men smilet var ikke lenger unna enn at det fort kom på plass igjen.
Koop spanderte, han holdt husrom, han lagde mat, han ga oss penger. Ja, han gjorde vel i grunnen alt man kan forvente av en vert. Bomber og Tonna strålte i kapp med sola. Sjeldent eller aldri har vel Bomber vært mer fornøyd enn da en av de innfødte, i de sene nattetimer, spurte om han ville følge henne hjem. bomber takket selvfølgelig nei. Han var på tur med kompiser.
Vi startet en klubb. En klubb som var større enn alt annet. Tror det var koop som kom med de velvalgte ord: Evig og tro til Dovre faller. Vi sverget nå hvertfall troskap til klubben. Bomber var veldig på skåling. Tror Koop og jeg var litt mer avmålte der.
Tid for hjemreise. Alle var fornøyd så langt. Alt hadde gått etter planen. På vei til taxi som skulle ta oss hjem våget tonna seg fram med et spørsmål: Kan vi komme tilbake neste helg, Koop. Koop kvitterer raskt og kort: Nei. Litt nøling... Jeg kommer jo på alle styremøtene i Krsand. Det får holde. Se her, jeg betaler taxien. Og du sjåfør kan få hundre kroner. Hva! Skal sjåføren få penger, og ikke vi. Her har han kastet tusenlapper etter oss hele helgen, og når vi nå reiser; ingenting. Bomber og jeg ser på hverandre. Vi tenker det samme. Er han virkelig så lei av oss?
Kristiansand. Vel hjemme i løvebyen, dette navnet som Knut Hamsun ga byen etter å ha gått rundt her time etter time, mottok vi en tekstmelding. Kort og konsis. Takk for en suppehelg. Javel! Koop er tydeligvis lei av oss. Vi får ta det til etterretning og ligge lavt helt fram til neste helg. Da overrasker vi ham med et styremøte i Krsand. Da blir han sikkert glad.
