Da verden stod stille:
Del 2.
Det var godt å endelig være tilbake i den lille leiligheten min. Jeg hadde hoppet av trikken noen stopp for tidlig også i dag. Er egentlig ganske ubehagelig å småløpe med reisning som ikke vil gi seg. Men det var uansett verdt det. Jeg tok meg til kinnet og smilte, kunne fortsatt føle det ferske kysset. Men nå hadde jeg ikke tid til flere avsporinger, jeg kikket bort på radioen som stod på bordet. En Tannberg jeg hadde fått av mor til jul. Vi hadde egentlig ikke råd til en så kostbar modell, en Sølvsuper 10. Den var av det beste som fantes på markedet og i tillegg norsk. Jeg elsket henne for den gaven.
Da skulle vel alt være klart for en spennende kveld og natt. Jeg hadde til og med handlet inn vodka og selters som jeg skulle feire denne begivenheten med. Nøyaktig når selve månelandinga ville finne sted, var noe uklart. Men i løpet av denne natten ville nok Buzz ha tatt sine første steg på månen. Tidsforskjellen til Houston var 6 timer. Veldig merkelig dette med tid, tenkte jeg. Hva er egentlig tid, og hvilken tidssone bruker man egentlig på månen? Jeg regnet med at Buzz var på Houston tid, og hadde derfor skaffet meg med en egen veggklokke som viste tiden i Houston. Jeg smilte fornøyd, var så tilfredsstillende å være godt forberedt. Så skrudde jeg på Sølvsuperen og la meg til rette på sofaen.
Jeg våknet brått av at det banket på døren. Kikket raskt på klokken og fant ut at jeg hadde duppet av etpar timer. Jaja, ingen krise, men hvem kunne det være?
-Hei kjekken, kan jeg komme på besøk? Det var 207 som stod ved døren min. Hun smilte lurt og holdt opp en flaske vin. - Det hadde selvsagt vært veldig hyggelig, svarte jeg. - Det er bare det, at akkurat i dag så passer det litt dårlig. - Åhh, skal du høre månelandingen helt alene?
- Jeg lover å være helt stille sa hun, og smatt inn i leiligheten før jeg rakk å stoppe henne.
Jeg stod stille en stund og kikket ned i gulvet før jeg lukket døren etter meg. Hvorfor akkurat i dag? Dette blir katastrofe, tenkte jeg. Da jeg kom tilbake til sofaen hadde hun allerede skjenket opp to glass med vin. Hun holdt det ene glasset ut mot meg mens hun dro et glidelås tegn over munnen, vridde rundt en usynlig nøkkel og kastet den. Jeg tok imot glasset med vin og gikk bort til radioen hvor jeg skrudde opp lyden. Mest for å poengtere at her var det kun månelandingen som betydde noe.
Vet ikke helt hvor lenge vi satt uten og si noe, men det var faktisk jeg som sa noe først. Vinen var tom nå og vi hadde begynt på vodka og selters. Hadde faktisk vendt meg til selskapet hennes. Hun hadde jo virkelig holdt løftet sitt, ikke en lyd hadde kommet fra henne. Hun var så utrolig vakker. Brune øyne, mørkt langt hår og et smil som fikk frem hvite tenner og to smilehull på høyre side. Det var noe sensuelt over kvinnen i 207. Men det var likevel det som skjedde på radioen som fikk meg helt ut av fatning. – ”It has just been desided that Niel Armstrong will be the first to set foot on the moon” – Hva?? Sa jeg og reiste meg fra sofaen.
–Det kan ikke være sant, Niel Armstrong?? Jeg så ned på henne. - FAEN I HELVETE, skrek jeg.
Jeg bannet aldri, og jeg hadde kun hørt mor banne en gang i mitt liv. Det var etter at jeg hadde spurt hvem som egentlig var faren min. Jeg pratet aldri mer mor om den saken etter det. Men i dag bannet altså jeg, og skulle jeg banne en gang i mitt liv, så var det i dag. - FAEN SATAN I HELVETES Niel Armstrong.
Det var 207 som fikk roet meg. Hun reiste seg og kysset meg vått på munnen. - Slapp nå av Terje og sett deg ned igjen, - Buzz kommer jo bare noen skritt bak. -Takk, sa jeg.
Etter en stund lo vi begge av utbruddet mitt. Vi lo stille for ikke å overdøve stemmene fra radioen. Vi visket til hverandre mens vi drakk vodka og selters. Det var blitt en hyggelig kveld. Da jeg kom tilbake etter en tur på toalettet i 2.etg, så hadde 207 kledd av seg og lå på sofaen under ett pledd. Hun smilte og jeg merket for første gang i kveld at hevelsen var tilbake.
Del 2.
Det var godt å endelig være tilbake i den lille leiligheten min. Jeg hadde hoppet av trikken noen stopp for tidlig også i dag. Er egentlig ganske ubehagelig å småløpe med reisning som ikke vil gi seg. Men det var uansett verdt det. Jeg tok meg til kinnet og smilte, kunne fortsatt føle det ferske kysset. Men nå hadde jeg ikke tid til flere avsporinger, jeg kikket bort på radioen som stod på bordet. En Tannberg jeg hadde fått av mor til jul. Vi hadde egentlig ikke råd til en så kostbar modell, en Sølvsuper 10. Den var av det beste som fantes på markedet og i tillegg norsk. Jeg elsket henne for den gaven.
Da skulle vel alt være klart for en spennende kveld og natt. Jeg hadde til og med handlet inn vodka og selters som jeg skulle feire denne begivenheten med. Nøyaktig når selve månelandinga ville finne sted, var noe uklart. Men i løpet av denne natten ville nok Buzz ha tatt sine første steg på månen. Tidsforskjellen til Houston var 6 timer. Veldig merkelig dette med tid, tenkte jeg. Hva er egentlig tid, og hvilken tidssone bruker man egentlig på månen? Jeg regnet med at Buzz var på Houston tid, og hadde derfor skaffet meg med en egen veggklokke som viste tiden i Houston. Jeg smilte fornøyd, var så tilfredsstillende å være godt forberedt. Så skrudde jeg på Sølvsuperen og la meg til rette på sofaen.
Jeg våknet brått av at det banket på døren. Kikket raskt på klokken og fant ut at jeg hadde duppet av etpar timer. Jaja, ingen krise, men hvem kunne det være?
-Hei kjekken, kan jeg komme på besøk? Det var 207 som stod ved døren min. Hun smilte lurt og holdt opp en flaske vin. - Det hadde selvsagt vært veldig hyggelig, svarte jeg. - Det er bare det, at akkurat i dag så passer det litt dårlig. - Åhh, skal du høre månelandingen helt alene?
- Jeg lover å være helt stille sa hun, og smatt inn i leiligheten før jeg rakk å stoppe henne.
Jeg stod stille en stund og kikket ned i gulvet før jeg lukket døren etter meg. Hvorfor akkurat i dag? Dette blir katastrofe, tenkte jeg. Da jeg kom tilbake til sofaen hadde hun allerede skjenket opp to glass med vin. Hun holdt det ene glasset ut mot meg mens hun dro et glidelås tegn over munnen, vridde rundt en usynlig nøkkel og kastet den. Jeg tok imot glasset med vin og gikk bort til radioen hvor jeg skrudde opp lyden. Mest for å poengtere at her var det kun månelandingen som betydde noe.
Vet ikke helt hvor lenge vi satt uten og si noe, men det var faktisk jeg som sa noe først. Vinen var tom nå og vi hadde begynt på vodka og selters. Hadde faktisk vendt meg til selskapet hennes. Hun hadde jo virkelig holdt løftet sitt, ikke en lyd hadde kommet fra henne. Hun var så utrolig vakker. Brune øyne, mørkt langt hår og et smil som fikk frem hvite tenner og to smilehull på høyre side. Det var noe sensuelt over kvinnen i 207. Men det var likevel det som skjedde på radioen som fikk meg helt ut av fatning. – ”It has just been desided that Niel Armstrong will be the first to set foot on the moon” – Hva?? Sa jeg og reiste meg fra sofaen.
–Det kan ikke være sant, Niel Armstrong?? Jeg så ned på henne. - FAEN I HELVETE, skrek jeg.
Jeg bannet aldri, og jeg hadde kun hørt mor banne en gang i mitt liv. Det var etter at jeg hadde spurt hvem som egentlig var faren min. Jeg pratet aldri mer mor om den saken etter det. Men i dag bannet altså jeg, og skulle jeg banne en gang i mitt liv, så var det i dag. - FAEN SATAN I HELVETES Niel Armstrong.
Det var 207 som fikk roet meg. Hun reiste seg og kysset meg vått på munnen. - Slapp nå av Terje og sett deg ned igjen, - Buzz kommer jo bare noen skritt bak. -Takk, sa jeg.
Etter en stund lo vi begge av utbruddet mitt. Vi lo stille for ikke å overdøve stemmene fra radioen. Vi visket til hverandre mens vi drakk vodka og selters. Det var blitt en hyggelig kveld. Da jeg kom tilbake etter en tur på toalettet i 2.etg, så hadde 207 kledd av seg og lå på sofaen under ett pledd. Hun smilte og jeg merket for første gang i kveld at hevelsen var tilbake.
