Da var året slutt og vi er samlet her for å gå inn i det nye sammen. Vi har ledd og grått i året som er gått. Vi har hatt tunge stunder og fine stunder. Det er alltid vanskelig å vite hva det nye året kommer til å bringe. Men som min bestefar pleide å si: Skulle jeg ha et nyttårsønske, måtte det være en illusjon. Men det er flott med nyttårsforsetter! Det er da veldig bra at folk én gang i året forstår at de har makt over sitt eget liv. Hva er det vi kommer til å huske fra året som er gått er veldig individuelt og det er ikke noe jeg vil komme inn på i denne talen. En god ting med oss egosentrikere er at vi ikke farer med sladder. Enhver er seg selv nærmest, sa alltid mi mor, hun spiste rømmegrøten selv. Jeg må innrømme at jeg har tenkt mye på nettopp denne nyttårstalen. Jeg har lett etter den riktige balansen mellom det positive og det negative. Vi må ikke svartmale eller bli unødvendig usikre og pessimistiske. Pessimismen kan lett bli selvforsterkende. Derfor er det viktig å holde fast ved alt det som er positivt ved starten av et nytt år. Eller som min far pleide å si: det bedre med en fugl i hånda enn ti på taket. På denne dag, mer enn på noen annen dag i hele året, funderer vi over det fenomen vi kaller "tid". Tid er et abstrakt begrep, men kan likevel måles. Det kan være hundredelssekunder eller årtusener. Men tid er ikke ren matematikk: Timer kan forsvinne, mens et øyeblikk kan vare en evighet og en fjern barndom virke nærmere enn i går. Blankt og håpefullt ligger det foran oss. Nytt og ubrukt, og fullt av muligheter. Men også med utfordringer og overraskelser. Det er ikke mye vi kan være sikre på ved inngangen til et nytt år. Men ett vet vi alltid: Det kommer både sorg og glede med de kalenderbladene som vi ennå ikke har snudd. Så har vi alle lov til å håpe på det beste. For oss selv og våre nærmeste. For naboer og venner. For landet - og for kloden. Vi bar mange håp med oss, også inn i det året som nå er gått. Noen ble til virkelighet. Noen bærer vi med oss videre. Den skal tidlig krøkes som god krok skal bli sa alltid min oldefar. Atter andre falt til jorden og forble bare det - et håp. Men hvor viktig er det ikke å håpe! Håpet er noe av det største vi eier. Vi må tørre å håpe også når det ser mørkt ut. Noe som får meg til å tenke på noe min bestemor alltid sa, Hvis du ikke kan overbevise dem, så gjør dem forvirret og det er alltid noe forvirrende når feil mann sier de riktige ordene. natt er det nyttårsnatt. Vinterhimmelen over våre liv er overstrødd med stjerner. Og som det heter i sangen: Hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet. Og samtidig: Hver dag er igjen et ansvar, et stort og alvorlig krav, Hver aften står hvite stjerner og spør deg om hva du gav? Og til slutt, tenk over hva min far alltid pleide å si til meg på nyttårsaften. Alt har en ende, unntatt pølsa - den har to.
Godt Nytt År!
Godt Nytt År!
